pseudoberries random thoughts about life, hacking and open source

Aper og jakten på pappkort

Det første jeg gjorde i dag var å gå bort og kjøpe meg en sykkel. Planen var så å sykle til instituttet for å registrere valg av fag, men sykkelen kunne jeg først få hente på fredag. Det betyr vel egentlig neste uke en gang hvis vi benytter indisk tidsregning. Sykkelen er splitter ny og kostet ca 350kr inkludert gratis reparasjon på campus, så det var jo ikke så ille

Jeg følte meg litt rar i dag morges. Jeg hadde mageknip - sikkert på grunn av den fryktelig sterke masalaen jeg spiste til middag i går - men jeg følte meg også veldig "kald" i huden. Jeg hadde nok drukket for lite i går så jeg gikk bort til kiosken og kjøpte 2 liter vann og drakk en liter. Tror det hjalp, for utover dagen følte jeg meg mye bedre. Det er utrolig viktig å få i seg nok væske her!

Hvis du syns byråkratiet jeg har skrevet om tidligere virker tungt, bare vent til du leser hvordan man må gå frem for å få adgang til treningssenteret, svømmebassenget osv: Jeg dro til Gymkhana-kontoret kl 14:00 i dag for å få adgang til disse fasilitetene. Dette kontoret holder kun åpent fra 14:30-16:30. Okay, så jeg venter først der 30min for at de skal begynne å dele ut skjemaene man må fylle ut. Det viser seg at man må fylle ut et separat skjema for hvert sted man ønsker å trene (treningsstudio, svømmebasseng, tennis, osv.) For hvert sted trengs et eget adgangskort. Etter jeg hadde blitt dyttet fram og tilbake av 50 indere som var der og grafset etter disse skjemaene, fikk jeg endelig tak i skjemaene for treningsstudio og svømmebassenget.

De to skjemaene var identiske, bare de hadde forskjellig farge og overskrift. Jeg fyller dem ut og leverer i skranken. Bak skranken sitter det 3 personer og går igjennom skjemaene én for en. For hvert skjema roper de navnet på eieren av skjemaet, og eieren må bryte seg igjennom folkemengden og gi dem betaling og passfoto, samt presentere identifikasjon. Siden jeg hadde 2 skjemaer inne, måtte jeg altså vente til navnet mitt ble ropt opp 2 ganger Problemet var at det var vanskelig å høre hva de ropte, så mange knuffet seg framover for å høre bedre. Se for deg et relativt lite rom, fullpakket med svettende studenter som alle prøver å bryte seg fremover. Det minnet litt om en rockekonsert, bare at scenen var en skranke og stjernene var tre kontorarbeidere.

Etter 30 minutter ropte de endelig opp navnet mitt - og jeg var en av de første som leverte skjemaene mine. Jeg skrek "YES! THAT IS ME!" og med enorm kraft banet jeg meg frem for å gi dem betaling og passfoto. Med det håndlagde papp-kortet i hånden gikk jeg seirende ut av folkemengden for å vente på svømmebasseng-kortet.

På dette tidspunktet hadde jeg rukket å drikke 2 liter vann siden i morges. Etter jeg hadde ventet enda 30min skrek den lille blæren min så høyt at jeg ble nødt til å forlate lokalet for en liten dopause. Jeg var sikker på at de ville rope opp navnet mitt mens jeg var borte, som ville føre til at skjemaet mitt havnet nederst i bunken. Men jeg hadde ikke noe valg. Desperate times call for desperate measures.

Ille til mote gikk jeg tilbake til kontoret - de har sikkert hoppet over meg, tenkte jeg. Men akkurat i det jeg setter foten inn døren hører jeg en dame skrike "Johannes Jensen!" Sånn flaks! Etter et bekreftende rop fra meg og litt folkemengdebryting fikk jeg levert penger og enda et passfoto og seirende steg jeg ut av det klamme rommet med enda ett pappkort i min hånd!

Utmattet gikk jeg hjemover mot mitt rom for litt hvile. På veien hører jeg plutselig masse primale skrik og til venstre for meg ser jeg en stor flokk apekatter komme løpende mot veien! Det må ha vært minst 30-40 stykker:

Apene her kan visst være ganske slitsomme - en tysk student fortalte meg at hun en dag hadde glemt å lukke døren sin. Da hun kom tilbake fant hun 2 aper som hoppet opp og ned på madrassen hennes!

Etter jeg hadde fått slappet av litt dro jeg sammen med David og Patrick for å svømme litt i bassenget. Etter å ha ført oss opp i loggboken (ja, man må det) spaserte vi ut mot det store bassenget. Vi var der rett etter de åpnet, så det var ikke så folksomt Den ene badevakten stoppet oss derimot for å fortelle oss at badeshortsene våre ikke var tillatt. De var rett og slett for store! Han var "grei" og lot det gå for i dag, men i morgen måtte vi ha på oss trangtsittende tights. Grunnen til dette var det derimot umulig å få ut av ham.

Etter en deilig treningsøkt i det varme vannet var vi fornøyde og dro tilbake til rommet. Senere dro vi for å spise mat på spisesalen. Da jeg kom hjem igjen oppdaget jeg til min forferdelse at jeg ikke kunne finne nøkkelen til hengelåsen i lommene mine! Låsen min er så teit at den kan låses uten nøkkelen i. Desperat sjekket jeg dusjen for å se om jeg hadde glemt den der. Nada. Neeeei! Hva gjør jeg nå!? tenkte jeg. Jeg huket tak i en sikkerhetsvakt tilfeldigvis gikk forbi og forklarte problemet. "Which room, sir?". Jeg viste ham rommet, og i hengelåsen min var det en lapp:

"Please you take your Room Key
Pamba Hostel Security Guard"

Han åpnet hånden sin, og der var nøkkelen! Jeg hadde glemt å ta den ut av låsen da jeg dro. Som min far pleier å si: lykken er bedre enn forstanden! Fra nå av skal jeg legge en ekstranøkkel i et av de andre rommene, just in case...

This post is written in Norwegian, but you can try google translate.