pseudoberries random thoughts about life, hacking and open source

Indisk telefon og kino

Jeg våknet opp i dag og fant at iPhonen fortsatt var i dårlig stand. Spiste lunsj (frokost for meg) med tre sveitsere som snakket alt for mye fransk seg imellom. Ble dessverre ingen tur til byen heller, da sveitserne (var de vi hadde planlagt å gå med) plutselig hadde tatt turen for seg selv. Meh, er det typisk sveitsere? Blir vel en liten tur i morgen med noen andre istedet...

Jeg har fått kjøpt meg en billig indisk telefon - skikkelig old school. Praktisk, så slipper jeg ikke være redd for å miste iPhonen. Tok (som vanlig) veldig lang tid å få den til å fungere - jeg fikk nemlig aldri SMSen med en 14-sifret kode jeg trengte, og dermed sette jeg i gang en voldsom prosess i Vodafone India's byråkrati. Men etter et par timer fram og tilbake fikk jeg endelig SMSen.

Jeg valgte en "Prepaid Plan" som det var billig å ringe til Norge med, men det viste seg at denne planen er fryktelig tungvindt å bruke - for å ringe til utlandet må jeg først ringe et lokalnummer der en maskin svarer med instrukser - så må jeg skrive inn nummeret jeg ønsker å ringe og deretter vente til jeg hører noen snakke i andre enden. Ingen ringetone, og kan heller ikke brukes til SMS. Men den er bittelitt billigere å bruke hvis jeg skal ringe til utlandet For å ringe lokalt og sende SMS må jeg fylle på en annen separat ringekonto. Praktisk indisk!

Men nå er det bare å ringe og sende SMS til nummeret mitt: +91 9962249607

Til middag gikk vi (jeg og Tayfun, en tysk student jeg har blitt kjent med) som vanlig til spisesalen med våre "Hostel Mess Cards". Når man går inn i en av salene, må man vise dette kortet til en fyr som sitter ved inngangen. Da vi viste ham kortene våre ble vi møtt med voldsom forundring. Vi ble spurt om hvor vi spiste dagen før, om vi hadde spist der tidligere, om vi sto oppført i en av disse bøkene osv. Til slutt sa han bare (les dette med tykk indisk uttale): "The indian system is very bad. I have worked here for one year and still I don't understand it. Just go and eat for free. But don't tell anyone that I was the one who let you through!" Hmm, deja-vu?

På campus er det et "Open Air Theatre" hvor det vises film hver lørdag. Filmene veksler hver uke mellom indisk film (bollywood), lokal film (kollywood) og internasjonale filmer. Vi måtte selvfølgelig gå og kikke, og for 30 Rs. fikk vi komme inn å se bollywoodfilmen "New York". Desverre var filmen på Hindi, men de hadde en del typiske engelske fraser innimellom som:

मुझे लगता है कि वह एक terrorist. था पता नहीं था कृपया मुझे जाने दीजिए. Come on man!

og ikke minst:

मैं एक मछली बूँद बूँद कर रहा हूँ I love you!

Selv om det var litt komisk, gjorde det at det var mulig å følge det overordnede plottet, mer eller mindre.

Etter en halvtime startet regnet. De rutinerte tok opp paraply, noen holdt plaststoler over hodet og resten samlet seg under taket inngangen og fortsatte å se filmen. Jeg og Tayfun hadde derimot fått nok av "New York" som startet som et romantisk drama fra college i New York og nå hadde utviklet seg til et plott med terrorister i vennegjengen der hovedpersonen måtte gå undercover.

I morgen tenkte jeg og Tayfun oss inn til byen og utforske litt. Forhåpentligvis får jeg tatt en del bilder som jeg kan vise dere og nye historier å fortelle

This post is in Norwegian, but you can try google translate.